header banner
Default

Et liv, der ligner en hund


Table of Contents

    ---

    BOK

    Bob Hund

    «Nybörjartur livet ut»

    Bokfabriken

    ---

    «Nybörjartur livet ut» heter boka der medlemmene av Bob Hund forteller om sitt liv. Turen i bokas tittel må nok forstås i den svenske betydningen av flaks, selv om det ikke alltid har gått gruppas vei i de 30 årene de har herjet på.

    For Bob Hund er rockens antihelter. De kunne nesten mistenkes for å ironisere over rockens rolle, om det ikke hadde ligget en sånn innlysende kjærlighet til musikkformen bak uttrykket deres. Man kan alltids si at Bob Hund bare spiller rock’n’roll, men de har gjort det på en måte som ikke ligner noen andre. Thomas Öbergs insisterende sang, det gnissende, gnistrende bråket mellom gitaristene Conny Nimmersjö og John Essing, strukturene i sangene, de uforlignelige tekstene, de er helt annerledes enn noen andre. Dette har de utført med en kunstnerisk stahet som har begrenset nedslagsfeltet deres, men gruppa er likevel en institusjon i skandinavisk popmusikk.

    «Nybörjatur livet ut» er en «muntlig fortelling», altså historien som de forteller den i direkte sitater selv, uten utenomsnakk, nedtegnet av Jakob Nilsson. Og for å ta det med en gang: Gruppenavnet skrives av dem selv med liten b og liten h, men vi gjør ikke engang unntak for Bob Hund når det kommer til å overstyre vanlig rettskrivning for å markere merkevarer på trykk. A-ha!

    Thomas Öberg forteller at han har lest mange musikkbiografier selv, og at alle har den samme historien: Folk er unge og nervøse. De treffes, blir kompiser og gjør sine egne varianter av popmusikk de elsker. En dag begynner det plutselig å gå uventet bra, og så blir kompisene fritt vilt. Hvem takler å være kjendiser? Enten kryper de inn i ett skall, eller så blir de overdrevet utadvendt og drømmer om å kontrollere verden. Uansett blir jeg forstyrret, sier Öberg.

    Som hund og kanin: Bob Hund i 1998.

    Som hund og kanin: Bob Hund i 1998. (Håkan Lindell/Dagsavisen)

    Denne vennegjengen var nærmest fanatisk opptatt av et rikt utvalg musikk. Rockeklassikere som Velvet Underground, The Smiths og Pixies, men også eksentriske, elskelige Jonathan Richman, Kraftwerk, hip hop fra De La Soul og reggae fra Lee Perry. Jeg elsker Thomas Öbergs erindringer fra en platebutikk i Stockholm, hvorfra han hver fredag kom hjem med plastposer fulle av «overstyrt garasjerock, obskur skrikesoul, The Skatalites, Nino Rota og annen glemt klassisk filmmusikk, Fela Kuti og Ebenezer Obey, plater med lydeffekter, Bollywood-hits fra 60-tallet, grisepunk, hip hop-tolvtommere fra rennesteinen i New York, druknet surfrock och B-sider av The Cramps». Likevel er det kanskje den tyske krautrocken fra 70-tallet som de nevner, fra gruppene Faust, Can og Neu, som har satt sitt sterkeste preg på lyden av Bob Hund, slik jeg hører den.

    En tidlig spilling på klubben Daily News satte standarden for sceneopptredener: Stedet hadde matservering. Öberg hoppet opp på et bord og kom til å sette hælen i en tallerken med fløtestuet pytt-i-panne. Det skvatt varmt pytt på ei dame. Hennes mannlige selskap ble forbanna, og dro til sangeren så han falt baklengs. Han holdt på å lande på ei dame til, hun var gravid, men han unngikk henne med en millimeter. «Det blev väldigt fiendtlig stämning», husker Öberg. Konsertene til Bob Hund fortsatte alltid med en følelse av fare. Ambisjonsnivået var bare overgått av alkoholkonsumet.

    Når de nå spiller i Oslo igjen er det for fire utsolgte hus på Blå. Ikke akkurat de 16 utsolgte husene Kaizers Orchestra har på Sentrum Scene. Men Bob Hund er enda mer eksentriske enn Kaizers, enda mer inspirert av det ultimate svenske kultbandet Philemon Arthur And The Dung, som er nevnt ti ganger i boka deres. Et tullete kultband fra begynnelsen av 70-årene, som vant Grammis-prisen for beste album i 1972, men som ingen fikk vite hvem var. Men de fikk fortsatt fanpost 20 år senere, videresendt fra plateselskapet Silence. En dag sendte Philemon Arthur en kassett de hadde fått, med en versjon av deres «Får jag spy i ditt paraply», tilbake til Silence. Plateselskapet fikk beskjed om at de burde høre mer på denne gruppa som kalte seg Bob Hund.

    De hadde ikke platekontrakt i 1993, men etter stormende suksess på Hultsfredfestivalen sto selskapene i kø. Silence fikk tilslaget. Gruppa hevder at det 20 minutter lange debutalbumet ble spilt inn på 19 minutter. Åpningslåten «Allt på ett kort» hadde alt på en gang, og den har vært med dem på konserter siden.

    Internasjonalt hadde grupper som Nirvana, Sonic Youth og Dinosaur Jr. vært med på å gjøre den alternative holdningen til rock, som også Bob Hund representerte, moteriktig. De lignet ikke på noen av disse. Men Bob Hund hadde egenskaper som fikk utenlandske konkurrenter som Joe Strummer, Blur og Lloyd Cole til å stille seg i køen av beundrere.

    Det nevnte første albumet ble spilt inn i Tambourine Studio i Malmö, der produsenten Tore Johansson var i ferd med å gjøre The Cardigans til verdensstjerner. Han beskriver det nye bekjentskapet i boka: De var «en fantastisk gruppe med losers», en gjeng veldig odde personligheter. Det virket som Thomas bevisst hadde reist rundt etter de mest originale og merkeligste musikerne han kunne finne. Johansson observerte fort at gruppa strittet imot alt som hørtes ut som det kunne bli godt likt av mange. Bassisten Mats Hellquist bekrefter dette senere i boka: Når de begynte å lukte framgang sneik Bob Hund seg alltid av gårde i motsatt retning, utkledd som nisser.

    Alltid et element av fare på konsertene til Bob Hund: Thomas Öberg i aksjon under  Roskilde-festivalen i 2008.

    FESTIVAL Alltid et element av fare på konsertene til Bob Hund: Thomas Öberg i aksjon under Roskilde-festivalen i 2008. (Claudio Bresciani / NTB/NTB)

    I 1995 takket Bob Hund nei til å være med på Grammis-gallaen, den svenske Spellemannprisen, fordi de ikke trodde at de hadde sjanse til å nå opp. Deres grafiske designer Martin Kann måtte ta mot prisen for årets rockegruppe. De sa nei til Roskilde Festival, fordi de heller ville være der som publikum. Da de fikk sjansen igjen i 1997 tok de med sine gamle festivalvenner i et telt på scenen, med et bilde fra campingplassen på bakteppet.

    Bob Hund ble også svært godt likt i Norge i disse årene, spesielt med «Et fall och en lösning», deres versjon av den amerikanske gruppa Pere Ubus «The Final Solution». Conny Nimmersjö sier at han ble stoppet på gata i Stavanger, noe som aldri ville skjedd i Örebro. Han tror at de i noen uker var større en Kent i Norge.

    Medgangen forsterket ambisjonene. I 2000 bestemte Bob Hund seg for å teste sitt potensial med å lage sanger på engelsk, og friste en parallell tilværelse som gruppa Bergman Rock. Det slo ikke spesielt godt an der de ikke var godt kjente fra før, men tok i noen år mye av fokuset bort fra selve Bob Hund.

    Det er fascinerende å lese om hvor dårlig det sto til sosialt i disse årene. Til tross for fellesskapet i tykt og tynt har bandet hatt en annen, mer dysfunksjonell side. Til tross for suksessen var det ofte harde tider. Vi mister tallet på akuttinnleggelser, og økonomiske problemer. Et regnestykke viste at de i løpet av disse årene i gjennomsnitt hadde betalt 800 kroner i måneden for å spille musikk. «Ganska billigt faktiskt», sier Mats Hellquist i boka. Som band var de bedre til å takle motgang enn medgang. Dette kommer nok av at de har mest erfaring med motgangen, mener de selv.

    Og sånn gikk nå årene. I 2009 ga Bob Hund ut singelen «Fantastiskt» i ett eksemplar, limt fast til en platespiller. Det var mer penger å hente på å selge ei plate enn de tusen de kunne håpe på i den nye plateøkonomien. 3.650 dollar gikk singelen for på eBay. Kjøperen hadde alle rettigheter, og presset den opp på en titommers singel, i forståelse med gruppa.

    I 2016 var de på «Allsang på Skansen». Öberg beklagde det høye nivået på sangtekstene ellers i programmet, før de sang sin publikumsfavoritt «Tralala lilla molntuss, kom hit ska du få en puss». I fjor framførte de sin svenske versjon av Iggy Pops «Now I Wanna Be You Dog» da han fikk den store Polar-prisen under en galla på Grand Hotell i Stockholm. Thomas Öberg mener at de andre i bandet med fordel kunne avsluttet låten litt fortere da de så sin sanger ligge der på alle fire og hyle under ett bord, foran kungen, USAs ambassadør og Iggy Pop.

    Det har alltid vært mye rart med Bob Hund. I 2013 besluttet seg for å selge instrumentene sine. De ble ikke rike av dette heller, men det skal ha vært en frigjørende følelse. Neste gang de kom til Oslo måtte de låne utstyr av Turbonegro. I 2021 kom «Bobhundmusikal – för folk med tinnitus i hjärtat», som handler om hvordan det er å ikke passe inn, men desperat forsøke å passe sammen, først på Helsingborgs Stadsteater, den opprinnelige hjembyen til Öberg og Nimmersjö. Musikalen ble videreført som showet «Den overklige sanningen om Bob Hund».

    Bob Hund ble hyllet av norske fans på en konsert på Last Train i 2016: Daniel Kvammen, Thea Glenton Raknes (Thea & The Wild) og Silja Sol.

    Bob Hund ble hyllet av norske fans på en konsert på Last Train i 2016: Daniel Kvammen, Thea Glenton Raknes (Thea & The Wild) og Silja Sol. (Arne Ove Bergo/Dagsavisen)

    Tidligere i år ga Bob Hund ut et album i to deler, først «Drömmen är en råvara», etterfulgt av «Verkelegheten er en raffinerad produkt». «Sannheten er mer uvirkelig enn noen gang», sa Thomas Öberg i en kommentar: «Bob Hund har over tid skapt sin egen lille verden og alle stemmene i denne lille verdenen vil før eller siden bli hevet. Det er glede og misnøye over hverandre».

    Vi spurte dem en gang om hvordan det var å se noen av deres tidligere oppvarmingsartister, Håkan Hellstrøm og Kent, bli stadionattraksjoner. – Vi unner dem hvert stadion de besøker. Bob Hund kunne aldri gjøre det de gjør. Om vi hadde forsøkt hadde det ikke falt heldig ut. Vi er ikke naboguttene, uansett hvordan man snur og vender på det. Vi forsøker ikke å gi folk det de vil ha, men det vi tror de behøver. Alt skal ikke være så jævla stort heller. Bob Hund er et lite band. Men også stort i forhold til bandet som spiller på pizzaen i Skövde, sa Thomas Öberg og Conny Nimmersjö. Stort nok for oss! Men hva var greia med denne maska sangeren bruker på scenen og på bilder?

    - Den viser at jeg er på jobb. Som en lastebilsjåfør med caps. Eller politi med batong. Jeg vil vise at alt er teatralsk. Iggy Pop som rullet rundt i knust glass, som alle innbiller seg er det mest autentiske som finnes, det er et teater man ikke kommer bort fra. Alle voksne bærer en maske.

    Bob Hund: «Nybörjartur livet ut»

    Bob Hund: «Nybörjartur livet ut» (Bokfabriken)

    Sources


    Article information

    Author: Lisa Hernandez

    Last Updated: 1699306443

    Views: 730

    Rating: 4.6 / 5 (100 voted)

    Reviews: 89% of readers found this page helpful

    Author information

    Name: Lisa Hernandez

    Birthday: 2019-06-26

    Address: 7716 Veronica Manors Apt. 772, Benjaminview, CA 58977

    Phone: +3610230222553462

    Job: Dietitian

    Hobby: Running, Embroidery, Wildlife Photography, Sewing, Stargazing, Tea Brewing, Cycling

    Introduction: My name is Lisa Hernandez, I am a priceless, artistic, valuable, receptive, dedicated, transparent, treasured person who loves writing and wants to share my knowledge and understanding with you.